MSM – adidasmila 2015

Når byen forvandles til en arena for en fantastisk løpefest kan man ikke annet enn å glede seg.

På han igjen.Klokka viser en måned igjen og tida har gått litt for fort siden mørketidsløpet. Vinteren har vært preget av flere runder sykdom og lite trening. Med andre ord ikke helt optimale forberedelser til å nå målet på sub 60. Heldigvis hadde jeg på forhånd forsont meg med at gjennomføringa av mila skulle få være en formtest til september og klubbtur til Trondheim. Så det var med relativt lave skuldre jeg stilte til start.

Men så var det dette med Adam og paradiset da..

Før det var min tur å springe hadde min eldste på seks år bestemt seg for å springe Labb og Line løpet. Startnummer var innkjøpt og jenta boblet over av spenning for eventen som skulle skje. Jeg skulle være med som anstand og avtalen var at jeg skulle ligge bak eller på siden av henne, hun skulle få springe i sitt tempo. For min del så jeg for meg en lett jogg gjennom sentrumsgatene og en fin mulighet til å ta til seg inntrykk og løpegleden i byen. Men så var det dette med Adam og paradiset da. I det startskuddet går så beinflyr hun avgårde og jeg, som ikke har varmet særlig opp, må starte mye tøffere enn jeg hadde trodd.  Jenta imponerer hele veien til målet og spurta like så godt siste del. Medaljen og smoothie var premie i massevis, og hun var veldig fornøyd. Det kaller jeg løpeglede!

Så var det opphavet sin tur. Etter fellesbilde med Northern Runners og oppvarming ledet av den flotte gjengen fra Stamina var det på tide å finne sin plass å gjøre seg klar. Siden det var relativt fullt plasserte jeg meg bakerst. Jeg gjorde et forsøk på å finne artsfrender jeg kunne stå sammen med, men endte opp alene blant tusenvis av mennesker. Startskuddet går og det er bare å sette igang! For oss bakerst betyr det stort sett stillstand i det som fortoner seg som en evighet. Sakte begynner køen å bevege seg, men ennå bare i gangfart. Men jo nærmere man kommer startstreken jo raskere går det, og i det man passerer er man igang.

I dette tilfellet en ung kvinne med en løpestil som overgikk selv den mest grasiøse gazelle på slettene i serengeti.

De første fem gikk veldig bra. Fordelen med å begynne bakerst er at man hele tiden makter å ta igjen andre. Det gir en enorm boost på selvtillitten å hele tiden sikte seg inn på en ny rygg å følge, for så å oppdage at du løper forbi vedkommende. Samtidig fulgte jeg med på pulsen at den ikke gikk for høyt og at tempo ikke overgikk det jeg vet er egen terskel. Slik holdt jeg på de første seks-sju kilometerne og jeg følte meg skikkelig i modus. Av de bildene som er tatt underveis gir jeg mer uttrykk for å være ei pint katte, men omslaget kan faktisk lyve. Det var god stemning underveis.

Ikke mye som minner om løpeglede. Innvendig sprudlet jeg imidlertid.

Etter sju kilometer kom knekken, som seg hør og bør. Men jeg fant meg en rygg å følge. I dette tilfellet en ung kvinne med en løpestil som overgikk selv den mest grasiøse gazelle på slettene i serengeti. Hun hadde en fantastisk lett stil som virkelig kunne inspirere! Og det var i det øyeblikket jeg oppdaget at jeg løp med skuldrene under ørene.Når jeg slapp taket kjente jeg at jeg hadde vært veldig anspent og derfor så sliten. Energien kom tilbake og fokus ble satt på nytt!

«Kom igjen nu! Bare to kilometer igjen! Dæven dåkk e rå!»

Så hørte jeg det! En tilskuer som ropte «Kom igjen nu! Bare to kilometer igjen! Dæven dåkk e rå!» I det han sa det tenkte jeg at han har faktisk rett. Jeg er faktisk ganske rå og det er bare siste innspurt igjen. Maynard Ferguson fikk gleden av å være følgesvenn fra tromsø taxi og mot mål. Denne låta har fungert som min powersong i over to år og har aldri sviktet meg en eneste gang.
Spurten var allerede planlagt, viktig å ikke starte for tidlig, men disponere slik at man faktisk kommer frem før man kollapser. Fra rødbanken cirka, der kan man starte….

Mila sub 60 snart nådd. Siste innspurt.

Fra rødbanken har jeg klar sikt fremover mot mål. Og der ser jeg klokka. Den viser 00:59 og noe. Og det slår meg: her har jeg faktisk mulighet til å tangere tiden fra mørketidsløpet. Og da er spurten et faktum! Jeg jager på klokka og spurter det jeg klarer. Men uansett hvor fort jeg springer så virker klokka å gå raskere. Den passerer minuttet før jeg passerer målstreken, og jeg konkluderer med at det iallefall er noen sekunder hentet inn fra i januar. Faktisk ganske så tilfreds med gjennomføringen. Når jeg stopper pulsklokka ser jeg at det er noe avvik mellom tidstavla og klokka mi. Klokka viser 58 minutter og noenogførti. Jeg konkluderer med at det er ikke noe å pønske på, her må man faktisk bare vente til tiden blir offisiell.

Den offisielle tida endte opp på 58:16. Langt under forventet tid før start. Lykkelig til sinns og skikkelig sur i lårene vare det bare å finne seg noe å drikke, tøye ut og roe ned. Neste mål er trondheim i september. Der sikter jeg på tangering. Og om et år kanskje mila sub 55? Hvem vet…

Løpehilsen fra  Stein Arnold

Når alarmen går

En helt vanlig dag. Det er endelig godt vær etter en periode med mye sne og vind. Jeg har vært ute med eldstejenta og trent på å gå ski, mora gikk ut etterpå for å ake og grille pølser. Minstejenta har vært småsyk og det er ingen vits å pushe noe ekstra.

Så går alarmen.

Telefonen ligger å hyler den, etterhvert, kjente lyden for hele familien. Det blir stille et sekund. Jeg svarer. Den automatiske svareren i andre siden gir meg instruksjoner om hva jeg skal gjøre før meldingen fra vaktleder i Norsk Folkehjelp Tromsø kommer. Det er gått et snøskred i nærheten av alpinanlegget i Tromsø. Man vet ikke om noen er tatt, men politiet ønsker at vi stiller opp. Før meldingen er ferdig har jeg skiftet. Klærne ligger klar i en egen bag, pakket i rekkefølge på hva som skal på når. Sekken er også ferdig pakket for innsats i skred, vi vet at hvis det ligger noen under snøen er det snakk om minutter.

Kjøreturen føles lang som et år. I og med at vi kjører sivile biler er det ingen mulighet til å fravike vegtrafikkloven, og det er ingen aksept for å bryte fartsgrenser eller ta unødig risiko. Det siste vi ønsker er at politiet skal få en bilulykke å hanskes med i tillegg til den aksjonen som pågår. Så jeg bruker turen til mentale forberedelser, «hva er viktig å huske på når vi kommer frem?», «har jeg husket alt jeg trenger?»

Når jeg kommer frem er det om å få litt oversikt, finne sine egne og starte arbeidet. Helikopteret henger i luften og det er allerede kommet en del mannskaper til. Vi pakker ut utstyret som deles mellom oss. Sender/mottaker deles ut og testes, sondestenger og spader pakkes i sekken for de som mangler det. så er det bare å gjøre seg klar.

Min jobb som skredmannskap er stort sett å gjøre det jeg får beskjed om. Men jeg er trent i søkemetoder, graveteknikker  og livreddende førstehjelp. Jeg har brukt timesvis på å trene på å håndtere situasjoner som omhandler ulike scenarioer og ulike pasienttyper sånn at jeg skal være klar den dagen noen trenger meg.

Tiden går og vi blir stående å vente. Det er ennå skummelt i området og man ønsker minst mulig folk inn i skredområdet i fall det skulle komme mer snø. Politiet søker med hunder i området og helikopteret flyver over med sender/mottaker for å se om man får inn noen signaler. Etterhvert er de trygg på at det ikke er noen som er tatt i skredet, og man avslutter aksjonen.

Heldigvis gikk det ikke liv denne dagen, og vi returnerer for å pakke utstyr klart for å holde beredskapen oppe. Ingen vet når samfunnet trenger de frivillige igjen, men vi er klar til innsats 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

Hashtag denfølelsen

Det gikk bra! I et vannvittig folkemylder passerte jeg målstreken. Etter måneder med jobbing, i et sammensurium av følelser, både usikkerthet og mestring, så fullførte jeg målet mitt. Det er vanskelig å forklare, det må nesten bare oppleves.

Før løpet

Planen var å stå opp tidlig og komme meg til byen for å hente startnummer. Jeg forsov meg litt, men hadde greit med tid for å få spist litt før jeg kom meg avgårde. Jeg hadde høyt fokus på væskeinntak både dagene før og på morgenen, så det gikk en del vann istedenfor melk og kaffe.
Jeg tok med meg eldste dattera på fem til byen for litt aleinetid sammen med henne. Min samboer og våre to barn hadde meldt at de søkte asyl hos svigers slik at jeg skulle kunne få fred. Tturen til byen gikk til å traske litt i butikker, hentet startnummer og kjenne litt på atmosfæren bare noen timer før løpet.

Jeg hadde lest noe om at på løpsdagen var det viktig med et skikkelig måltid noen timer før. Så det ble pasta, kylling og grønnsaker i en salig blanding av matfløte. Mettende uten at det gjør meg tung i kroppen. Utover dette gikk dagen til å diskutere føreforhold og piggsko/ikke piggsko. Kvelden før var forholdene optimale for å løpe uten pigg, men iløpet av natta hadde det kommet litt snø som hadde froset på og gjort det glatt enkelte steder. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg forå løpe uten pigg, men ble veldig usikker og endte opp med å ta med begge skoene. Rett før jeg dro ut døra på tur til bestemte jeg meg for å ta på meg sko uten pigg for å teste føret. Parkerte et lite stykke unna sentrum, så det var en liten bit å gå. Jeg bestemte meg da for å løpe uten pigg.

Vel inne i sentrum tok det i underkant av 8 sekunder å finne første løper fra Northern Runners. Vi var mange fra gruppa som skulle løpe, og vant i år prisen for største lag. Bladet iTromsø skrev en sak om det som du kan lese her. Som sagt i tidligere innlegg så er det mye man ikke vet når man er på noe første gangen, så det tok litt tid å finne ut av hvor jeg kunne levere baggen med klær. Det var veldig greit å være tidlig ute og kunne ta seg tida til å prate litt med de andre. Piggskodiskusjonen gikk igjen, sammen med nervøsitet og hvilke mål man har satt seg for løpet. Det ga en slags ro for en «førstereisegutt» å vite at til og med de som har vært med på flere løp kjente på noen av de samme følelsene som meg. Etter et kjapt gruppebilde med de aller fleste løperne var man så klar som man kunne være. Det er i grunnen en litt befriende følelse å vite at nå er tiden inne og at det er ingenting mer man kan gjøre. Alt er klappet og klart.

Sammen med andre løpere før start på rådhustrappa i Tromsø Fott: Kjell Conradsen

Klokka nærmer seg og det er på tide å finne seg en plassering i feltet. Jeg har lest om at det ikke er ansett som høflig å plassere seg lengst frem hvis du vet at du ikke klarer å holde tempo, men at nøkkelen ligger i en realistisk forventning til egen prestasjon og plassere seg deretter.Jeg har også forstått det slik at det er vanlig med merking av hvor i feltet de ulike forventningstidene plasserer seg. Det var det altså ikke i Tromsø, så det fikk bli med den gode gamle metoden: stikk fingeren i munnen, løft den i været og kjenn hvilken vei vinden blåser. Jeg konkluderte med at jeg sto greit der jeg sto.

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 GÅ!

Startskuddet går og massene starter. Først løper jeg, men innser raskt at det er bare å ta det helt med ro, det er for mye folk og for lite plass til å få til noe fart. Jeg venter til det har løst seg opp. Planen min var å holde et tempo mellom 6:20 og 6:30 per kilometer de første fem og da eventuelt sette opp farten de siste fem. Men etterhvert som tempoet satte seg, fant jeg noen som passet mitt tempo perfekt. «Ikke se på klokka, la deg rive med,» husker jeg at jeg tenkte. Som sagt så gjort. De første 3 kilometerne fløy avgårde og det var bare et jafs før vi startet jobben mot 5 km vending langs kvaløyvegen. Langs løypa sto det folk som heiet og ropte. Hun jeg husker best sto i krysset utenfor butikken ikke så langt fra vending og laget et salig spetakkel. Da kunne jeg ikke annet enn å smile, og latter gir påfyll i litt sure bein.

Etter bildet å dømme var det ikke så veldig mye mer å gi igjen rett før målpasseringen.
Foto: Kjell Conradsen

Hele vegen mot vending lå jeg pent plassert i ryggen til Ingebjørg Moe fra løpegruppa. Hun holdt et tempo etter min smak og hadde en veldig fin løpestil syntes jeg. På vendinga 5 km stoppet hun opp for å drikke. Jeg tok meg ikke tid til det, følte meg fin i formen og fant ut at jeg heller skulle fokusere fremover.

Jeg hadde gløttet på klokka underveis og lagt merke til at jeg lå på litt under 6 minutter per kilometer i snitt. Med litt rask hoderegning konkluderte jeg med at kanskje er det muligheter for å nå strekkmålet om å fullføre under timen. Med det fremst i panna bet jeg tennene sammen og kjørte på helt til smellen kom på sjuende og åttende kilometer. Tunge bein og høy puls over tid begynte å kjennes godt, og at det på toppen var noen små bakker som skulle forseres ble for mye. Psyken tok tak og klarte å rettferdiggjøre at å gå i bakkene var en god taktikk. Etter den åttende kilometeren tok jeg tak igjen og ga på. Med kort veg til mål og en endelse på eventyret fikk jeg påfyll av motivasjon. De siste 500 meterne husker jeg ikke, men passeringen var episk. Som et godt planlagt slakteri sluses man igjennom porter hvor man får medalje og ut i den frie verden. Endelig! Jeg klarte det! Banan, vann og en liten gledeståre. Målet var nådd! Og tiden? Den ble målt til 1:00:27.8 – neste gang blir det midnightsun Marathon og mila sub 60!

Bli med da vel, så kan vi løpes sammen!

For de spesielt intresserte et utdrag fra løpet på strava. Hadde litt trøbbel med klokka, så fikk ikke startet den før etter ca 500 meter. Men jeg tenker at det er innafor. Forresten et mirakel at pumpa ikke eksploderte underveis..
Kilde: strava.com

Dagen før dagen

Da er vi her da. Under 24 timer igjen til løpet og nervene melder seg. Har i det minste fått til et noe høvelig køsystem så jeg får tid til å behandle hver enkelt nerve og slipper å ta alle på en gang. Startbeviset er skrevet ut, løpetøyet er vasket, brettet og klart. Har ikke helt bestemt meg for sko ennå, tar med meg to par så får jeg se.

Har de siste dagene falt dypere og dypere  inn i ei boble som jeg aldri har sett maken til. Jeg var faktisk ikke klar over hvor mye dette egentlig betyr for meg. Derfor har de siste dagene gått til mental forberedelse, prepping av spilleliste og fundering. Årsaken er i grunnen åpenbar. Jeg har brukt mange måneder på å forberede meg. Snudd opp ned på hverdag, kosthold og treningsvaner og satt meg mål. Det ligger timer mange timer med løping i forkant, og nesten like mange timer har jeg brukt på å lære meg mer om løping, teknikk og treningsstrategier. Det er klart at når man bruker så mye tid på noe så betyr det faktisk noe.

På grunn av dette føler jeg meg på mange måter som en vinner allerede før jeg har løpt. Jeg har klart å snu om på hverdagen og prioritert meg selv og egen helse. Det var en del som hevet et øyebryn eller to når jeg startet med løpingen, og sikkert en del av disse som tenkte at dette kom til å bli noe midlertidig.
Strava har laget en mulighet til å oppsummere løpeåret ved hjelp av en video. Denne har ikke fått med seg de siste løpene fra i fjor, men det er nært nok til at jeg tørr å vise den frem. For oss under middels raske og over middels store blir jeg veldig motivert av dette, jeg ser virkelig verdien i å bruke en app til å logge alt jeg gjør av trening.

Det virker i grunnen veldig enkelt. Meld på, møt opp og legg i veg. Men det er MANGE spørsmål som dukker opp for en uerfaren løper som meg, mest av alt tror jeg det er fordi jeg er vanvittig spent. Ingen spørsmål blir for dum når hjernen kverner gjennom alle muligheter for hva som kan gå galt og potensielle utfordringer som kan dukke opp. Og det meste er ting som kan skje før løpet. Jeg er sikker på at selve distansen og løpinga kommer til å gå bra. Men det er en gang slik at alt nytt er litt skummelt. Til neste år er jeg mer erfaren og har funnet nye ting å grue meg til.

Så helt uavhengig av hvordan det går i morgen så er jeg så langt fornøyd. Det er klart at jeg ikke blir sur om jeg presterer og slår min uoffisielle rekord på mila, men samtidig så vil dette avhenge helt av vær, føre og dagsform. Så nå er klærne pakket klar, morgendagen er sånn passe planlagt og jeg ser frem til en rolig kveld hvor jeg skal gå tidlig til sengs.

Til alle som skal løpe imorgen: lykke til!

Når kroppen gir deg gult kort..

Det skjer oss alle før eller siden. Kroppen bestemmer seg for å ikke spille på lag. Jula i år skulle bli en aktiv jul med mye løping. Siden jeg hadde en del ferie til overs tok jeg det ut i forkant av julefeiringa fordi jeg skulle bruke det som oppkjøring til mørketidsløpet. De første dagene gikk veldig fint og jeg hadde gode løpeøkter ved siden av huslige syssler. Det toppet seg en uke før jul med 16 km langløp (det hadde jeg aldri gjort før,) samt veldig hyggelig juleavslutning (8 km og gløgg) med gjengen i Northern Runners.Så langt alt vel. Langløpet tok riktignok på og jeg kjente det spesielt i lårene at dette var uvant langt.

Etter noen dager begynte jeg å kjenne en svak murring i ene fotbladet, som flyttet seg opp til ankelen. Dette utviklet seg til smerter og resulterte i at jeg haltet flere dager.  Men ingen smerter når jeg trykket, ingen hevelse eller smerte ved bevegelse. Jeg grublet mye på hva som kunne være årsaken, men uten helt å finne svaret på årsaken fant jeg ut at ro og en høyt plassert for hjalp på. I etterkant har jeg konkludert med at jeg nok var for ivrig og har tatt for hardt i.

«Gjør det vondt mens du holder på, men går over når du stopper er det bare å kjøre på. Men gjør det fortsatt vondt etter at du har stoppet er det verdt å ta hensyn til.»

Å lytte til kroppens signaler var noe av det første jeg lærte meg som løper. Den største utfordringen kommer nok når egoet har vokst ut av proporsjoner og man jakter personlige rekorder. Det var akkurat det som skjedde, fornuften tok juleferie med god samvittighet og egoet skulle være alene hjemme noen dager og passe på at alt gikk bra.

Når så joggeskoene ble tatt på julaften og gjorde kroppen komplett til en skikkelig nisseøkt skulle det vise seg å gjøre vondt en del verre. Etter ca 2 km takket foten for seg og jeg haltet i forbannelse tilbake til utgangspunktet. Julesanger var byttet ut med bannskap og smilet bleknet til noe som nok bare kan minne om Grinchen i beste sendetid. Det gule kortet ble tatt frem og navnet sirlig notert i blokken sammen med spillernummer.

Jeg har ved en anledning tidligere vært skadet. Ikke med samme forløp, men en skade som det tok måneder å hele. I godt driv, med ryggsekk tråkket jeg over og gikk på snørra. Krykker, aircast og treningsnekt i fire uker. Røntgenbildene var for uklar på grunn av hevelsen så ortopeden trengte å ta ny røntgen for å avkrefte at det var brudd. Alt i alt tok det fire måneder å bli helt bra, og timer med balansetrening for å bygge styrken i foten igjen.

Enden på verset så langt er at jeg har forsøkt å være «streng» med meg selv i håp om å forebygge. Men med fem dager igjen til mørketidsløpet kjenner jeg at panikken kommer snikende. Jeg nekter å få «ikke møtt» på løpet, og å bryte underveis føles helt utenkelig. Så får jeg heller satse på at fornuften kommer hjem fra ferie igjen og tar en skikkelig diskusjon med egoet, kan jo hende man finner en gylden middelveg en plass..

En ting er iallefall sikker, du finner meg i sentrum den 3. Januar. Vi sees kanskje der?

«Man faller for å lære seg å reise seg igjen»

Aller først:
105 dagers målet varte ca en uke før virkeligheten hentet meg inn. Slalomløypa mellom jobb, hverdag, familie, frivillighet og trening førte til en alvorlig utforkjøring og endte til sist inn i noe kratt med skia som høyeste punkt. Slike ting skjer og det er det lite å gjøre med i etterkant. Som Alfred sier til Bruce Wayne: «Why do we fall sir? – So that we can learn to pick ourselves up.»

Når det er sagt så er det nå bare 18 dager igjen til mørketidsløpet og oppkjøringa er i full gang. Jeg har tilbakelagt, subjektivt, en god del kilometer hittill i desember og toppet det hele igår med 16 km langkjøring medregnet oppvarming og nedløping. Har også kommet meg godt igang med styrketrening utenom løpingen og kjenner at det begynner å gi effekt.
Det føles noe surrealistisk å sitte her idag og planlegge et faktisk løp, med startnummer, tidtaking og medaljeutdeling i etterkant (alle får).  Det er knapt et år siden jeg startet opp igjen løpingen etter et lengre skadeavbrekk og tanken da var aldri at jeg skulle begynne å springe løp og delta i konkurranser. Jeg har ikke noe mål om å vinne løpet, til det mangler jeg mye, men bare å fullføre ville ha vært en milepæl i livet så langt.

Det er stadig flere som kommenterer at jeg løper og lurer litt på hva som ligger bak. De aller fleste legger også til at de aaaaaaldri kunne ha løpt. Jeg forstår at de sier det, men tror som regel ikke på dem. Det finnes nok av eksempler på de som har hatt langt dårligere forutsetninger for å løpe og har fullført maraton. Det er mange årsaker til at man løper, men for min del så løper jeg fordi jeg kan. Enkelt å greit. Etter å ha lest boka «Born to run» av Cristopher McDougal ble det åpenbart for meg at løping er en naturlig del av det å være et levende vesen. Jeg opplever det som meningsfylt å løpe og selv føler jeg at løpingen gir meg overskudd. Helsemessig gevinst er jo og en fordel, men det skal jeg si noe om en annen gang.

En annen grunn til at jeg løper er fordi det er gøy. Og det ble ikke noe mindre gøy når jeg oppdaget gjengen i Northern Runners. En herlig gjeng med alt slags mennesker som deler den samme gleden rundt løping. Med nesten 1700 medlemmer må man kunne si at det er en robust gjeng som deler løpegleden. Her legges det opp til fellestreninger, man kan be om råd og ikke minst er det flere sosiale arrangementer gjennom hele året. Nå er jeg nok under snittet flink til å delta på fellesaktivitetene, men det handler nok mer om egen mental sperre.  Du vet den følelsen du har av at for å kunne starte med noe så må man være flink? Eller iallefall litt flink, for det kan føles litt flaut og ikke kunne noe som helst? Vel, der har du meg.  Nyttårsforsettet mitt for 2015 er å delta på iallefall en fellestrening i uka, det burde la seg gjøre mellom alt annet.

Avslutter med en liten oppfordring til deg om å bli med å dele løpegleden sammen med meg. Det koster ingenting og alle er velkommen!

105 dagers målet – dag 5

Vegen til målet overvinner man med ett skritt av gangen. De første fem har ikke vært helt uten utfordringer. Men så langt er faktisk alt vel. Treningen forløper seg udramatisk og jeg føler jeg er inne på et spor jeg kan følge. For de som ikke har lest tidligere kan målet oppsummeres med følgende : 105 treningsøkter på 105 dager, samtidig som jeg tar en «cold turkey» på alt som har med godteri og brus å gjøre.

Klarer du å se for deg den følelsen man burde ha når man står på toppen av stupet, med et strikk rundt anklene og er på tur og hoppe? Vel, tror jeg hoppet her om dagen. Uten masse om og men stupte jeg utenfor kanten på en reise som kan vise seg å ikke være det jeg helt så for meg. Akkurat nå er jeg fylt av en skrekkblandet fryd mens jeg suser gjennom lufta, så får jeg bare håpe at strikket tar tak og drar meg opp når jeg når bunnen.

Når man har satt seg et mål skal ikke fokus ligge på selve målet, men på å kontinuerlig forbedre forutsetningene for å nå målet har jeg blitt fortalt. Kloke ord som, for meg iallefall, gir mening. Hvis målet er en visjon, blir forutsetningene arbeidsverktøyet. Klarer jeg å forberede arbeidet så vil visjonen bli oppnådd. Eller?

Treningsprogrammet hittil har sett slik ut:

• Dag 1 – løping 5 km
• Dag 2 – styrketrening på hotellrom (jobbreise)
• Dag 3 – løping 5 km
• Dag 4 – klatring 2 timer
• Dag 5 – Styrketrening PT

Jeg innrømmer at jeg starter rolig. Mest fordi jeg ønsker å unngå belastningsskader og slikt. Tenker at det er greit å ta hensyn til nivå og heller øke, bedre forutsetningene, underveis. Men det er satt noen formmål fremover. Jeg har allerede skrevet om mila sub 60 som et formmål, samtidig er det å bare gjennomføre et løp noe jeg aldri har gjort. Derfor ser jeg for meg følgende løp fremover som jeg skal prøve meg på:

• Mørketidsmila, 3.Januar Tromsø
• Vettisløpet, 25. Mai Årdal
• MSM, 20. Juni Tromsø – distansen er ikke bestemt
• Klubbtur med Northern Runners.

Det jobbes og med å sette formmål for klatringa fremover, men det er ikke helt tydelig ennå. Så jeg velger å spare det til en senere anledning.

105 dagers målet – dag 0

Sommeren er over, samtidig som pappapermisjon er inne i sitt siste døgn. Tiden er kommet for å se fremover og sette seg nye mål. Selv om tiden hjemme med min yngste datter har vært fenomenal så ser jeg frem til arbeid, og en «normalisering» av hverdagslivet som jeg er vant til.

«Å nå et mål du ikke har, er like vanskelig som å komme fra et sted du ikke har vært»  -Inger Ellen Nicolaisen-

Jeg satte meg for noen år siden et mål jeg den dag i dag er stolt over å ha nådd. Det handlet om 90 dager uten godteri, brus og potetgull. Dette har jeg flere ganger siden da vurdert å gjøre igjen. Spesielt siden det, dessverre, er altfor lett for oss mennesker å lene oss mot det vi oppfatter som behagelig. Og sene høstkvelder med potetgull eller sjokolade er ufattelig behagelig. Denne gangen øker jeg innsatsen litt: 105 dager, eller 15 uker om du vil, uten snop og brus.

Nå vet jeg at dette er et overkommelig mål, så for å komme meg ut av komfortsonen legger jeg til målet om å nå 105 treningsøkter på 105 dager. Intensjonen er på ingen måte å slite meg ut hver dag, så planen ser slik ut iløpet av en uke:

• 3 løpeøkter
• 2 klatreøkter
• 2 rene styrketreningsøkter

Jeg frykter nok at kroppen min vil si seg uenig i akkurat dette, men jeg trøster den med at sammen skal vi klare det. Svaret vil vise seg 21. desember når regnskapet skal gjøres opp. Og kanskje det vil gjøre det mulig å nå milepælen å klare mørketidsmila sub 60. Foreløpig er rekorden (uoffisielt) 1:08 så jeg er spent.

Stein Arnold

 

 

 

Blogg!? Hva skjer?

For de av dere som kjenner meg, så kommer nok dette som en overraskelse. «Hva er det han holder på med?» tenker kanskje noen. Når sant skal sies har den tanken streifet meg og flere ganger. Jeg har gjort vurderingen på dette, valgt å utsette, vurdert hva jeg har å tilføre en verden full av allerede eksisterende blogger. Det finnes vel knapt et tema som ikke er behørlig analysert, harselert med eller beskrevet i det vide og brede. Min vurdering får bli noe som dette foreløpig: en dag skal noen få det ærefulle oppdraget om å skrive min biografi, jeg bistår i arbeidet med å samle informasjon og dokumentere slik at biografien blir så nøyaktig som mulig. Og skulle det ikke bli noen biografi så har jeg iallefall lagt til rette for akkurat det…

Også blir man jo inspirert av andre.Liv Ingers blogg er et eksempel, ett annet er Thomas sin blogg.Begger to aktive løpere med mye annet på tapeten. Likevel velger de å dele av sine erfaringer, gir skråblikk på ting som de er opptatt av. Kanskje jeg på sikt kan bidra til å motivere og inspirere andre. Det hadde vært fint.

Så over til tematikk, eller mangel på det. Det er mye jeg kunne tenkt meg å skrive om, men først og fremst så er det noen ting som opptar meg mer enn andre for tiden. Jeg er en småbarnsfar med to jenter på fem og ett år, forøvrig er jeg kjæreste med ei ganske så flott dame, hun er også mor til mine barn. Jeg er en løper (der, jeg sa det) og jeg løper sammen med den fantastiske gjengen i northern runners. De løper for detmeste forran og jeg kommer etter, men med tid å stunder planlegger jeg å klare å holde tritt. Jeg er aktivt medlem i Norsk Folkehjelp og er også frivillig redningsmannskap.

Med andre ord burde det være litt å kunne fortelle om fra hverdagens store og små hendelser. Og da gjenstår det nok bare å si: vi blogges!