En helt vanlig dag. Det er endelig godt vær etter en periode med mye sne og vind. Jeg har vært ute med eldstejenta og trent på å gå ski, mora gikk ut etterpå for å ake og grille pølser. Minstejenta har vært småsyk og det er ingen vits å pushe noe ekstra.
Så går alarmen.
Telefonen ligger å hyler den, etterhvert, kjente lyden for hele familien. Det blir stille et sekund. Jeg svarer. Den automatiske svareren i andre siden gir meg instruksjoner om hva jeg skal gjøre før meldingen fra vaktleder i Norsk Folkehjelp Tromsø kommer. Det er gått et snøskred i nærheten av alpinanlegget i Tromsø. Man vet ikke om noen er tatt, men politiet ønsker at vi stiller opp. Før meldingen er ferdig har jeg skiftet. Klærne ligger klar i en egen bag, pakket i rekkefølge på hva som skal på når. Sekken er også ferdig pakket for innsats i skred, vi vet at hvis det ligger noen under snøen er det snakk om minutter.
Kjøreturen føles lang som et år. I og med at vi kjører sivile biler er det ingen mulighet til å fravike vegtrafikkloven, og det er ingen aksept for å bryte fartsgrenser eller ta unødig risiko. Det siste vi ønsker er at politiet skal få en bilulykke å hanskes med i tillegg til den aksjonen som pågår. Så jeg bruker turen til mentale forberedelser, «hva er viktig å huske på når vi kommer frem?», «har jeg husket alt jeg trenger?»
Når jeg kommer frem er det om å få litt oversikt, finne sine egne og starte arbeidet. Helikopteret henger i luften og det er allerede kommet en del mannskaper til. Vi pakker ut utstyret som deles mellom oss. Sender/mottaker deles ut og testes, sondestenger og spader pakkes i sekken for de som mangler det. så er det bare å gjøre seg klar.
Min jobb som skredmannskap er stort sett å gjøre det jeg får beskjed om. Men jeg er trent i søkemetoder, graveteknikker og livreddende førstehjelp. Jeg har brukt timesvis på å trene på å håndtere situasjoner som omhandler ulike scenarioer og ulike pasienttyper sånn at jeg skal være klar den dagen noen trenger meg.
Tiden går og vi blir stående å vente. Det er ennå skummelt i området og man ønsker minst mulig folk inn i skredområdet i fall det skulle komme mer snø. Politiet søker med hunder i området og helikopteret flyver over med sender/mottaker for å se om man får inn noen signaler. Etterhvert er de trygg på at det ikke er noen som er tatt i skredet, og man avslutter aksjonen.
Heldigvis gikk det ikke liv denne dagen, og vi returnerer for å pakke utstyr klart for å holde beredskapen oppe. Ingen vet når samfunnet trenger de frivillige igjen, men vi er klar til innsats 24 timer i døgnet, 365 dager i året.
Stein Arnolds Blogg 