MSM – adidasmila 2015

Når byen forvandles til en arena for en fantastisk løpefest kan man ikke annet enn å glede seg.

Når byen forvandles til en arena for en fantastisk løpefest kan man ikke annet enn å glede seg.

På han igjen.Klokka viser en måned igjen og tida har gått litt for fort siden mørketidsløpet. Vinteren har vært preget av flere runder sykdom og lite trening. Med andre ord ikke helt optimale forberedelser til å nå målet på sub 60. Heldigvis hadde jeg på forhånd forsont meg med at gjennomføringa av mila skulle få være en formtest til september og klubbtur til Trondheim. Så det var med relativt lave skuldre jeg stilte til start.

Men så var det dette med Adam og paradiset da..

Før det var min tur å springe hadde min eldste på seks år bestemt seg for å springe Labb og Line løpet. Startnummer var innkjøpt og jenta boblet over av spenning for eventen som skulle skje. Jeg skulle være med som anstand og avtalen var at jeg skulle ligge bak eller på siden av henne, hun skulle få springe i sitt tempo. For min del så jeg for meg en lett jogg gjennom sentrumsgatene og en fin mulighet til å ta til seg inntrykk og løpegleden i byen. Men så var det dette med Adam og paradiset da. I det startskuddet går så beinflyr hun avgårde og jeg, som ikke har varmet særlig opp, må starte mye tøffere enn jeg hadde trodd.  Jenta imponerer hele veien til målet og spurta like så godt siste del. Medaljen og smoothie var premie i massevis, og hun var veldig fornøyd. Det kaller jeg løpeglede!

Så var det opphavet sin tur. Etter fellesbilde med Northern Runners og oppvarming ledet av den flotte gjengen fra Stamina var det på tide å finne sin plass å gjøre seg klar. Siden det var relativt fullt plasserte jeg meg bakerst. Jeg gjorde et forsøk på å finne artsfrender jeg kunne stå sammen med, men endte opp alene blant tusenvis av mennesker. Startskuddet går og det er bare å sette igang! For oss bakerst betyr det stort sett stillstand i det som fortoner seg som en evighet. Sakte begynner køen å bevege seg, men ennå bare i gangfart. Men jo nærmere man kommer startstreken jo raskere går det, og i det man passerer er man igang.

I dette tilfellet en ung kvinne med en løpestil som overgikk selv den mest grasiøse gazelle på slettene i serengeti.

De første fem gikk veldig bra. Fordelen med å begynne bakerst er at man hele tiden makter å ta igjen andre. Det gir en enorm boost på selvtillitten å hele tiden sikte seg inn på en ny rygg å følge, for så å oppdage at du løper forbi vedkommende. Samtidig fulgte jeg med på pulsen at den ikke gikk for høyt og at tempo ikke overgikk det jeg vet er egen terskel. Slik holdt jeg på de første seks-sju kilometerne og jeg følte meg skikkelig i modus. Av de bildene som er tatt underveis gir jeg mer uttrykk for å være ei pint katte, men omslaget kan faktisk lyve. Det var god stemning underveis.

Ikke mye som minner om løpeglede. Innvendig sprudlet jeg imidlertid.

Ikke mye som minner om løpeglede. Innvendig sprudlet jeg imidlertid.

Etter sju kilometer kom knekken, som seg hør og bør. Men jeg fant meg en rygg å følge. I dette tilfellet en ung kvinne med en løpestil som overgikk selv den mest grasiøse gazelle på slettene i serengeti. Hun hadde en fantastisk lett stil som virkelig kunne inspirere! Og det var i det øyeblikket jeg oppdaget at jeg løp med skuldrene under ørene.Når jeg slapp taket kjente jeg at jeg hadde vært veldig anspent og derfor så sliten. Energien kom tilbake og fokus ble satt på nytt!

«Kom igjen nu! Bare to kilometer igjen! Dæven dåkk e rå!»

Så hørte jeg det! En tilskuer som ropte «Kom igjen nu! Bare to kilometer igjen! Dæven dåkk e rå!» I det han sa det tenkte jeg at han har faktisk rett. Jeg er faktisk ganske rå og det er bare siste innspurt igjen. Maynard Ferguson fikk gleden av å være følgesvenn fra tromsø taxi og mot mål. Denne låta har fungert som min powersong i over to år og har aldri sviktet meg en eneste gang.
Spurten var allerede planlagt, viktig å ikke starte for tidlig, men disponere slik at man faktisk kommer frem før man kollapser. Fra rødbanken cirka, der kan man starte….

MSAC1530-rt20x30-4549

Mila sub 60 snart nådd. Siste innspurt.

Fra rødbanken har jeg klar sikt fremover mot mål. Og der ser jeg klokka. Den viser 00:59 og noe. Og det slår meg: her har jeg faktisk mulighet til å tangere tiden fra mørketidsløpet. Og da er spurten et faktum! Jeg jager på klokka og spurter det jeg klarer. Men uansett hvor fort jeg springer så virker klokka å gå raskere. Den passerer minuttet før jeg passerer målstreken, og jeg konkluderer med at det iallefall er noen sekunder hentet inn fra i januar. Faktisk ganske så tilfreds med gjennomføringen. Når jeg stopper pulsklokka ser jeg at det er noe avvik mellom tidstavla og klokka mi. Klokka viser 58 minutter og noenogførti. Jeg konkluderer med at det er ikke noe å pønske på, her må man faktisk bare vente til tiden blir offisiell.

Den offisielle tida endte opp på 58:16. Langt under forventet tid før start. Lykkelig til sinns og skikkelig sur i lårene vare det bare å finne seg noe å drikke, tøye ut og roe ned. Neste mål er trondheim i september. Der sikter jeg på tangering. Og om et år kanskje mila sub 55? Hvem vet…

Løpehilsen fra  Stein Arnold

Hashtag denfølelsen

Det gikk bra! I et vannvittig folkemylder passerte jeg målstreken. Etter måneder med jobbing, i et sammensurium av følelser, både usikkerthet og mestring, så fullførte jeg målet mitt. Det er vanskelig å forklare, det må nesten bare oppleves.

Før løpet

Planen var å stå opp tidlig og komme meg til byen for å hente startnummer. Jeg forsov meg litt, men hadde greit med tid for å få spist litt før jeg kom meg avgårde. Jeg hadde høyt fokus på væskeinntak både dagene før og på morgenen, så det gikk en del vann istedenfor melk og kaffe.
Jeg tok med meg eldste dattera på fem til byen for litt aleinetid sammen med henne. Min samboer og våre to barn hadde meldt at de søkte asyl hos svigers slik at jeg skulle kunne få fred. Tturen til byen gikk til å traske litt i butikker, hentet startnummer og kjenne litt på atmosfæren bare noen timer før løpet.

Jeg hadde lest noe om at på løpsdagen var det viktig med et skikkelig måltid noen timer før. Så det ble pasta, kylling og grønnsaker i en salig blanding av matfløte. Mettende uten at det gjør meg tung i kroppen. Utover dette gikk dagen til å diskutere føreforhold og piggsko/ikke piggsko. Kvelden før var forholdene optimale for å løpe uten pigg, men iløpet av natta hadde det kommet litt snø som hadde froset på og gjort det glatt enkelte steder. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg forå løpe uten pigg, men ble veldig usikker og endte opp med å ta med begge skoene. Rett før jeg dro ut døra på tur til bestemte jeg meg for å ta på meg sko uten pigg for å teste føret. Parkerte et lite stykke unna sentrum, så det var en liten bit å gå. Jeg bestemte meg da for å løpe uten pigg.

Vel inne i sentrum tok det i underkant av 8 sekunder å finne første løper fra Northern Runners. Vi var mange fra gruppa som skulle løpe, og vant i år prisen for største lag. Bladet iTromsø skrev en sak om det som du kan lese her. Som sagt i tidligere innlegg så er det mye man ikke vet når man er på noe første gangen, så det tok litt tid å finne ut av hvor jeg kunne levere baggen med klær. Det var veldig greit å være tidlig ute og kunne ta seg tida til å prate litt med de andre. Piggskodiskusjonen gikk igjen, sammen med nervøsitet og hvilke mål man har satt seg for løpet. Det ga en slags ro for en «førstereisegutt» å vite at til og med de som har vært med på flere løp kjente på noen av de samme følelsene som meg. Etter et kjapt gruppebilde med de aller fleste løperne var man så klar som man kunne være. Det er i grunnen en litt befriende følelse å vite at nå er tiden inne og at det er ingenting mer man kan gjøre. Alt er klappet og klart.

Sammen med andre løpere før start på rådhustrappa i Tromsø Fott: Kjell Conradsen

Sammen med andre løpere før start på rådhustrappa i Tromsø Fott: Kjell Conradsen

Klokka nærmer seg og det er på tide å finne seg en plassering i feltet. Jeg har lest om at det ikke er ansett som høflig å plassere seg lengst frem hvis du vet at du ikke klarer å holde tempo, men at nøkkelen ligger i en realistisk forventning til egen prestasjon og plassere seg deretter.Jeg har også forstått det slik at det er vanlig med merking av hvor i feltet de ulike forventningstidene plasserer seg. Det var det altså ikke i Tromsø, så det fikk bli med den gode gamle metoden: stikk fingeren i munnen, løft den i været og kjenn hvilken vei vinden blåser. Jeg konkluderte med at jeg sto greit der jeg sto.

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 GÅ!

Startskuddet går og massene starter. Først løper jeg, men innser raskt at det er bare å ta det helt med ro, det er for mye folk og for lite plass til å få til noe fart. Jeg venter til det har løst seg opp. Planen min var å holde et tempo mellom 6:20 og 6:30 per kilometer de første fem og da eventuelt sette opp farten de siste fem. Men etterhvert som tempoet satte seg, fant jeg noen som passet mitt tempo perfekt. «Ikke se på klokka, la deg rive med,» husker jeg at jeg tenkte. Som sagt så gjort. De første 3 kilometerne fløy avgårde og det var bare et jafs før vi startet jobben mot 5 km vending langs kvaløyvegen. Langs løypa sto det folk som heiet og ropte. Hun jeg husker best sto i krysset utenfor butikken ikke så langt fra vending og laget et salig spetakkel. Da kunne jeg ikke annet enn å smile, og latter gir påfyll i litt sure bein.

Etter bildet å dømme var det ikke så veldig mye mer å gi igjen rett før målpasseringen. Foto: Kjell Conradsen

Etter bildet å dømme var det ikke så veldig mye mer å gi igjen rett før målpasseringen.
Foto: Kjell Conradsen

Hele vegen mot vending lå jeg pent plassert i ryggen til Ingebjørg Moe fra løpegruppa. Hun holdt et tempo etter min smak og hadde en veldig fin løpestil syntes jeg. På vendinga 5 km stoppet hun opp for å drikke. Jeg tok meg ikke tid til det, følte meg fin i formen og fant ut at jeg heller skulle fokusere fremover.

Jeg hadde gløttet på klokka underveis og lagt merke til at jeg lå på litt under 6 minutter per kilometer i snitt. Med litt rask hoderegning konkluderte jeg med at kanskje er det muligheter for å nå strekkmålet om å fullføre under timen. Med det fremst i panna bet jeg tennene sammen og kjørte på helt til smellen kom på sjuende og åttende kilometer. Tunge bein og høy puls over tid begynte å kjennes godt, og at det på toppen var noen små bakker som skulle forseres ble for mye. Psyken tok tak og klarte å rettferdiggjøre at å gå i bakkene var en god taktikk. Etter den åttende kilometeren tok jeg tak igjen og ga på. Med kort veg til mål og en endelse på eventyret fikk jeg påfyll av motivasjon. De siste 500 meterne husker jeg ikke, men passeringen var episk. Som et godt planlagt slakteri sluses man igjennom porter hvor man får medalje og ut i den frie verden. Endelig! Jeg klarte det! Banan, vann og en liten gledeståre. Målet var nådd! Og tiden? Den ble målt til 1:00:27.8 – neste gang blir det midnightsun Marathon og mila sub 60!

Bli med da vel, så kan vi løpes sammen!

Utdrag fra løpet på strava. Hadde litt trøbbel med klokka, så fikk ikke startet den før etter ca 500 meter. Men jeg tenker at det er innafor.  Kilde: strava.com

For de spesielt intresserte et utdrag fra løpet på strava. Hadde litt trøbbel med klokka, så fikk ikke startet den før etter ca 500 meter. Men jeg tenker at det er innafor. Forresten et mirakel at pumpa ikke eksploderte underveis..
Kilde: strava.com

Dagen før dagen

Da er vi her da. Under 24 timer igjen til løpet og nervene melder seg. Har i det minste fått til et noe høvelig køsystem så jeg får tid til å behandle hver enkelt nerve og slipper å ta alle på en gang. Startbeviset er skrevet ut, løpetøyet er vasket, brettet og klart. Har ikke helt bestemt meg for sko ennå, tar med meg to par så får jeg se.

Har de siste dagene falt dypere og dypere  inn i ei boble som jeg aldri har sett maken til. Jeg var faktisk ikke klar over hvor mye dette egentlig betyr for meg. Derfor har de siste dagene gått til mental forberedelse, prepping av spilleliste og fundering. Årsaken er i grunnen åpenbar. Jeg har brukt mange måneder på å forberede meg. Snudd opp ned på hverdag, kosthold og treningsvaner og satt meg mål. Det ligger timer mange timer med løping i forkant, og nesten like mange timer har jeg brukt på å lære meg mer om løping, teknikk og treningsstrategier. Det er klart at når man bruker så mye tid på noe så betyr det faktisk noe.

På grunn av dette føler jeg meg på mange måter som en vinner allerede før jeg har løpt. Jeg har klart å snu om på hverdagen og prioritert meg selv og egen helse. Det var en del som hevet et øyebryn eller to når jeg startet med løpingen, og sikkert en del av disse som tenkte at dette kom til å bli noe midlertidig.
Strava har laget en mulighet til å oppsummere løpeåret ved hjelp av en video. Denne har ikke fått med seg de siste løpene fra i fjor, men det er nært nok til at jeg tørr å vise den frem. For oss under middels raske og over middels store blir jeg veldig motivert av dette, jeg ser virkelig verdien i å bruke en app til å logge alt jeg gjør av trening.

Det virker i grunnen veldig enkelt. Meld på, møt opp og legg i veg. Men det er MANGE spørsmål som dukker opp for en uerfaren løper som meg, mest av alt tror jeg det er fordi jeg er vanvittig spent. Ingen spørsmål blir for dum når hjernen kverner gjennom alle muligheter for hva som kan gå galt og potensielle utfordringer som kan dukke opp. Og det meste er ting som kan skje før løpet. Jeg er sikker på at selve distansen og løpinga kommer til å gå bra. Men det er en gang slik at alt nytt er litt skummelt. Til neste år er jeg mer erfaren og har funnet nye ting å grue meg til.

FullSizeRenderSå helt uavhengig av hvordan det går i morgen så er jeg så langt fornøyd. Det er klart at jeg ikke blir sur om jeg presterer og slår min uoffisielle rekord på mila, men samtidig så vil dette avhenge helt av vær, føre og dagsform. Så nå er klærne pakket klar, morgendagen er sånn passe planlagt og jeg ser frem til en rolig kveld hvor jeg skal gå tidlig til sengs.

Til alle som skal løpe imorgen: lykke til!