Det skjer oss alle før eller siden. Kroppen bestemmer seg for å ikke spille på lag. Jula i år skulle bli en aktiv jul med mye løping. Siden jeg hadde en del ferie til overs tok jeg det ut i forkant av julefeiringa fordi jeg skulle bruke det som oppkjøring til mørketidsløpet. De første dagene gikk veldig fint og jeg hadde gode løpeøkter ved siden av huslige syssler. Det toppet seg en uke før jul med 16 km langløp (det hadde jeg aldri gjort før,) samt veldig hyggelig juleavslutning (8 km og gløgg) med gjengen i Northern Runners.Så langt alt vel. Langløpet tok riktignok på og jeg kjente det spesielt i lårene at dette var uvant langt.
Etter noen dager begynte jeg å kjenne en svak murring i ene fotbladet, som flyttet seg opp til ankelen. Dette utviklet seg til smerter og resulterte i at jeg haltet flere dager. Men ingen smerter når jeg trykket, ingen hevelse eller smerte ved bevegelse. Jeg grublet mye på hva som kunne være årsaken, men uten helt å finne svaret på årsaken fant jeg ut at ro og en høyt plassert for hjalp på. I etterkant har jeg konkludert med at jeg nok var for ivrig og har tatt for hardt i.
«Gjør det vondt mens du holder på, men går over når du stopper er det bare å kjøre på. Men gjør det fortsatt vondt etter at du har stoppet er det verdt å ta hensyn til.»
Å lytte til kroppens signaler var noe av det første jeg lærte meg som løper. Den største utfordringen kommer nok når egoet har vokst ut av proporsjoner og man jakter personlige rekorder. Det var akkurat det som skjedde, fornuften tok juleferie med god samvittighet og egoet skulle være alene hjemme noen dager og passe på at alt gikk bra.
Når så joggeskoene ble tatt på julaften og gjorde kroppen komplett til en skikkelig nisseøkt skulle det vise seg å gjøre vondt en del verre. Etter ca 2 km takket foten for seg og jeg haltet i forbannelse tilbake til utgangspunktet. Julesanger var byttet ut med bannskap og smilet bleknet til noe som nok bare kan minne om Grinchen i beste sendetid. Det gule kortet ble tatt frem og navnet sirlig notert i blokken sammen
med spillernummer.
Jeg har ved en anledning tidligere vært skadet. Ikke med samme forløp, men en skade som det tok måneder å hele. I godt driv, med ryggsekk tråkket jeg over og gikk på snørra. Krykker, aircast og treningsnekt i fire uker. Røntgenbildene var for uklar på grunn av hevelsen så ortopeden trengte å ta ny røntgen for å avkrefte at det var brudd. Alt i alt tok det fire måneder å bli helt bra, og timer med balansetrening for å bygge styrken i foten igjen.
Enden på verset så langt er at jeg har forsøkt å være «streng» med meg selv i håp om å forebygge. Men med fem dager igjen til mørketidsløpet kjenner jeg at panikken kommer snikende. Jeg nekter å få «ikke møtt» på løpet, og å bryte underveis føles helt utenkelig. Så får jeg heller satse på at fornuften kommer hjem fra ferie igjen og tar en skikkelig diskusjon med egoet, kan jo hende man finner en gylden middelveg en plass..
En ting er iallefall sikker, du finner meg i sentrum den 3. Januar. Vi sees kanskje der?
Stein Arnolds Blogg 