«Man faller for å lære seg å reise seg igjen»

Aller først:
105 dagers målet varte ca en uke før virkeligheten hentet meg inn. Slalomløypa mellom jobb, hverdag, familie, frivillighet og trening førte til en alvorlig utforkjøring og endte til sist inn i noe kratt med skia som høyeste punkt. Slike ting skjer og det er det lite å gjøre med i etterkant. Som Alfred sier til Bruce Wayne: «Why do we fall sir? – So that we can learn to pick ourselves up.»

Når det er sagt så er det nå bare 18 dager igjen til mørketidsløpet og oppkjøringa er i full gang. Jeg har tilbakelagt, subjektivt, en god del kilometer hittill i desember og toppet det hele igår med 16 km langkjøring medregnet oppvarming og nedløping. Har også kommet meg godt igang med styrketrening utenom løpingen og kjenner at det begynner å gi effekt.
Det føles noe surrealistisk å sitte her idag og planlegge et faktisk løp, med startnummer, tidtaking og medaljeutdeling i etterkant (alle får).  Det er knapt et år siden jeg startet opp igjen løpingen etter et lengre skadeavbrekk og tanken da var aldri at jeg skulle begynne å springe løp og delta i konkurranser. Jeg har ikke noe mål om å vinne løpet, til det mangler jeg mye, men bare å fullføre ville ha vært en milepæl i livet så langt.

Det er stadig flere som kommenterer at jeg løper og lurer litt på hva som ligger bak. De aller fleste legger også til at de aaaaaaldri kunne ha løpt. Jeg forstår at de sier det, men tror som regel ikke på dem. Det finnes nok av eksempler på de som har hatt langt dårligere forutsetninger for å løpe og har fullført maraton. Det er mange årsaker til at man løper, men for min del så løper jeg fordi jeg kan. Enkelt å greit. Etter å ha lest boka «Born to run» av Cristopher McDougal ble det åpenbart for meg at løping er en naturlig del av det å være et levende vesen. Jeg opplever det som meningsfylt å løpe og selv føler jeg at løpingen gir meg overskudd. Helsemessig gevinst er jo og en fordel, men det skal jeg si noe om en annen gang.

En annen grunn til at jeg løper er fordi det er gøy. Og det ble ikke noe mindre gøy når jeg oppdaget gjengen i Northern Runners. En herlig gjeng med alt slags mennesker som deler den samme gleden rundt løping. Med nesten 1700 medlemmer må man kunne si at det er en robust gjeng som deler løpegleden. Her legges det opp til fellestreninger, man kan be om råd og ikke minst er det flere sosiale arrangementer gjennom hele året. Nå er jeg nok under snittet flink til å delta på fellesaktivitetene, men det handler nok mer om egen mental sperre.  Du vet den følelsen du har av at for å kunne starte med noe så må man være flink? Eller iallefall litt flink, for det kan føles litt flaut og ikke kunne noe som helst? Vel, der har du meg.  Nyttårsforsettet mitt for 2015 er å delta på iallefall en fellestrening i uka, det burde la seg gjøre mellom alt annet.

Avslutter med en liten oppfordring til deg om å bli med å dele løpegleden sammen med meg. Det koster ingenting og alle er velkommen!

Reklame