Hashtag denfølelsen

Det gikk bra! I et vannvittig folkemylder passerte jeg målstreken. Etter måneder med jobbing, i et sammensurium av følelser, både usikkerthet og mestring, så fullførte jeg målet mitt. Det er vanskelig å forklare, det må nesten bare oppleves.

Før løpet

Planen var å stå opp tidlig og komme meg til byen for å hente startnummer. Jeg forsov meg litt, men hadde greit med tid for å få spist litt før jeg kom meg avgårde. Jeg hadde høyt fokus på væskeinntak både dagene før og på morgenen, så det gikk en del vann istedenfor melk og kaffe.
Jeg tok med meg eldste dattera på fem til byen for litt aleinetid sammen med henne. Min samboer og våre to barn hadde meldt at de søkte asyl hos svigers slik at jeg skulle kunne få fred. Tturen til byen gikk til å traske litt i butikker, hentet startnummer og kjenne litt på atmosfæren bare noen timer før løpet.

Jeg hadde lest noe om at på løpsdagen var det viktig med et skikkelig måltid noen timer før. Så det ble pasta, kylling og grønnsaker i en salig blanding av matfløte. Mettende uten at det gjør meg tung i kroppen. Utover dette gikk dagen til å diskutere føreforhold og piggsko/ikke piggsko. Kvelden før var forholdene optimale for å løpe uten pigg, men iløpet av natta hadde det kommet litt snø som hadde froset på og gjort det glatt enkelte steder. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg forå løpe uten pigg, men ble veldig usikker og endte opp med å ta med begge skoene. Rett før jeg dro ut døra på tur til bestemte jeg meg for å ta på meg sko uten pigg for å teste føret. Parkerte et lite stykke unna sentrum, så det var en liten bit å gå. Jeg bestemte meg da for å løpe uten pigg.

Vel inne i sentrum tok det i underkant av 8 sekunder å finne første løper fra Northern Runners. Vi var mange fra gruppa som skulle løpe, og vant i år prisen for største lag. Bladet iTromsø skrev en sak om det som du kan lese her. Som sagt i tidligere innlegg så er det mye man ikke vet når man er på noe første gangen, så det tok litt tid å finne ut av hvor jeg kunne levere baggen med klær. Det var veldig greit å være tidlig ute og kunne ta seg tida til å prate litt med de andre. Piggskodiskusjonen gikk igjen, sammen med nervøsitet og hvilke mål man har satt seg for løpet. Det ga en slags ro for en «førstereisegutt» å vite at til og med de som har vært med på flere løp kjente på noen av de samme følelsene som meg. Etter et kjapt gruppebilde med de aller fleste løperne var man så klar som man kunne være. Det er i grunnen en litt befriende følelse å vite at nå er tiden inne og at det er ingenting mer man kan gjøre. Alt er klappet og klart.

Sammen med andre løpere før start på rådhustrappa i Tromsø Fott: Kjell Conradsen

Sammen med andre løpere før start på rådhustrappa i Tromsø Fott: Kjell Conradsen

Klokka nærmer seg og det er på tide å finne seg en plassering i feltet. Jeg har lest om at det ikke er ansett som høflig å plassere seg lengst frem hvis du vet at du ikke klarer å holde tempo, men at nøkkelen ligger i en realistisk forventning til egen prestasjon og plassere seg deretter.Jeg har også forstått det slik at det er vanlig med merking av hvor i feltet de ulike forventningstidene plasserer seg. Det var det altså ikke i Tromsø, så det fikk bli med den gode gamle metoden: stikk fingeren i munnen, løft den i været og kjenn hvilken vei vinden blåser. Jeg konkluderte med at jeg sto greit der jeg sto.

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 GÅ!

Startskuddet går og massene starter. Først løper jeg, men innser raskt at det er bare å ta det helt med ro, det er for mye folk og for lite plass til å få til noe fart. Jeg venter til det har løst seg opp. Planen min var å holde et tempo mellom 6:20 og 6:30 per kilometer de første fem og da eventuelt sette opp farten de siste fem. Men etterhvert som tempoet satte seg, fant jeg noen som passet mitt tempo perfekt. «Ikke se på klokka, la deg rive med,» husker jeg at jeg tenkte. Som sagt så gjort. De første 3 kilometerne fløy avgårde og det var bare et jafs før vi startet jobben mot 5 km vending langs kvaløyvegen. Langs løypa sto det folk som heiet og ropte. Hun jeg husker best sto i krysset utenfor butikken ikke så langt fra vending og laget et salig spetakkel. Da kunne jeg ikke annet enn å smile, og latter gir påfyll i litt sure bein.

Etter bildet å dømme var det ikke så veldig mye mer å gi igjen rett før målpasseringen. Foto: Kjell Conradsen

Etter bildet å dømme var det ikke så veldig mye mer å gi igjen rett før målpasseringen.
Foto: Kjell Conradsen

Hele vegen mot vending lå jeg pent plassert i ryggen til Ingebjørg Moe fra løpegruppa. Hun holdt et tempo etter min smak og hadde en veldig fin løpestil syntes jeg. På vendinga 5 km stoppet hun opp for å drikke. Jeg tok meg ikke tid til det, følte meg fin i formen og fant ut at jeg heller skulle fokusere fremover.

Jeg hadde gløttet på klokka underveis og lagt merke til at jeg lå på litt under 6 minutter per kilometer i snitt. Med litt rask hoderegning konkluderte jeg med at kanskje er det muligheter for å nå strekkmålet om å fullføre under timen. Med det fremst i panna bet jeg tennene sammen og kjørte på helt til smellen kom på sjuende og åttende kilometer. Tunge bein og høy puls over tid begynte å kjennes godt, og at det på toppen var noen små bakker som skulle forseres ble for mye. Psyken tok tak og klarte å rettferdiggjøre at å gå i bakkene var en god taktikk. Etter den åttende kilometeren tok jeg tak igjen og ga på. Med kort veg til mål og en endelse på eventyret fikk jeg påfyll av motivasjon. De siste 500 meterne husker jeg ikke, men passeringen var episk. Som et godt planlagt slakteri sluses man igjennom porter hvor man får medalje og ut i den frie verden. Endelig! Jeg klarte det! Banan, vann og en liten gledeståre. Målet var nådd! Og tiden? Den ble målt til 1:00:27.8 – neste gang blir det midnightsun Marathon og mila sub 60!

Bli med da vel, så kan vi løpes sammen!

Utdrag fra løpet på strava. Hadde litt trøbbel med klokka, så fikk ikke startet den før etter ca 500 meter. Men jeg tenker at det er innafor.  Kilde: strava.com

For de spesielt intresserte et utdrag fra løpet på strava. Hadde litt trøbbel med klokka, så fikk ikke startet den før etter ca 500 meter. Men jeg tenker at det er innafor. Forresten et mirakel at pumpa ikke eksploderte underveis..
Kilde: strava.com

Reklamer

En kommentar om “Hashtag denfølelsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s