MSM – adidasmila 2015

Når byen forvandles til en arena for en fantastisk løpefest kan man ikke annet enn å glede seg.

Når byen forvandles til en arena for en fantastisk løpefest kan man ikke annet enn å glede seg.

På han igjen.Klokka viser en måned igjen og tida har gått litt for fort siden mørketidsløpet. Vinteren har vært preget av flere runder sykdom og lite trening. Med andre ord ikke helt optimale forberedelser til å nå målet på sub 60. Heldigvis hadde jeg på forhånd forsont meg med at gjennomføringa av mila skulle få være en formtest til september og klubbtur til Trondheim. Så det var med relativt lave skuldre jeg stilte til start.

Men så var det dette med Adam og paradiset da..

Før det var min tur å springe hadde min eldste på seks år bestemt seg for å springe Labb og Line løpet. Startnummer var innkjøpt og jenta boblet over av spenning for eventen som skulle skje. Jeg skulle være med som anstand og avtalen var at jeg skulle ligge bak eller på siden av henne, hun skulle få springe i sitt tempo. For min del så jeg for meg en lett jogg gjennom sentrumsgatene og en fin mulighet til å ta til seg inntrykk og løpegleden i byen. Men så var det dette med Adam og paradiset da. I det startskuddet går så beinflyr hun avgårde og jeg, som ikke har varmet særlig opp, må starte mye tøffere enn jeg hadde trodd.  Jenta imponerer hele veien til målet og spurta like så godt siste del. Medaljen og smoothie var premie i massevis, og hun var veldig fornøyd. Det kaller jeg løpeglede!

Så var det opphavet sin tur. Etter fellesbilde med Northern Runners og oppvarming ledet av den flotte gjengen fra Stamina var det på tide å finne sin plass å gjøre seg klar. Siden det var relativt fullt plasserte jeg meg bakerst. Jeg gjorde et forsøk på å finne artsfrender jeg kunne stå sammen med, men endte opp alene blant tusenvis av mennesker. Startskuddet går og det er bare å sette igang! For oss bakerst betyr det stort sett stillstand i det som fortoner seg som en evighet. Sakte begynner køen å bevege seg, men ennå bare i gangfart. Men jo nærmere man kommer startstreken jo raskere går det, og i det man passerer er man igang.

I dette tilfellet en ung kvinne med en løpestil som overgikk selv den mest grasiøse gazelle på slettene i serengeti.

De første fem gikk veldig bra. Fordelen med å begynne bakerst er at man hele tiden makter å ta igjen andre. Det gir en enorm boost på selvtillitten å hele tiden sikte seg inn på en ny rygg å følge, for så å oppdage at du løper forbi vedkommende. Samtidig fulgte jeg med på pulsen at den ikke gikk for høyt og at tempo ikke overgikk det jeg vet er egen terskel. Slik holdt jeg på de første seks-sju kilometerne og jeg følte meg skikkelig i modus. Av de bildene som er tatt underveis gir jeg mer uttrykk for å være ei pint katte, men omslaget kan faktisk lyve. Det var god stemning underveis.

Ikke mye som minner om løpeglede. Innvendig sprudlet jeg imidlertid.

Ikke mye som minner om løpeglede. Innvendig sprudlet jeg imidlertid.

Etter sju kilometer kom knekken, som seg hør og bør. Men jeg fant meg en rygg å følge. I dette tilfellet en ung kvinne med en løpestil som overgikk selv den mest grasiøse gazelle på slettene i serengeti. Hun hadde en fantastisk lett stil som virkelig kunne inspirere! Og det var i det øyeblikket jeg oppdaget at jeg løp med skuldrene under ørene.Når jeg slapp taket kjente jeg at jeg hadde vært veldig anspent og derfor så sliten. Energien kom tilbake og fokus ble satt på nytt!

«Kom igjen nu! Bare to kilometer igjen! Dæven dåkk e rå!»

Så hørte jeg det! En tilskuer som ropte «Kom igjen nu! Bare to kilometer igjen! Dæven dåkk e rå!» I det han sa det tenkte jeg at han har faktisk rett. Jeg er faktisk ganske rå og det er bare siste innspurt igjen. Maynard Ferguson fikk gleden av å være følgesvenn fra tromsø taxi og mot mål. Denne låta har fungert som min powersong i over to år og har aldri sviktet meg en eneste gang.
Spurten var allerede planlagt, viktig å ikke starte for tidlig, men disponere slik at man faktisk kommer frem før man kollapser. Fra rødbanken cirka, der kan man starte….

MSAC1530-rt20x30-4549

Mila sub 60 snart nådd. Siste innspurt.

Fra rødbanken har jeg klar sikt fremover mot mål. Og der ser jeg klokka. Den viser 00:59 og noe. Og det slår meg: her har jeg faktisk mulighet til å tangere tiden fra mørketidsløpet. Og da er spurten et faktum! Jeg jager på klokka og spurter det jeg klarer. Men uansett hvor fort jeg springer så virker klokka å gå raskere. Den passerer minuttet før jeg passerer målstreken, og jeg konkluderer med at det iallefall er noen sekunder hentet inn fra i januar. Faktisk ganske så tilfreds med gjennomføringen. Når jeg stopper pulsklokka ser jeg at det er noe avvik mellom tidstavla og klokka mi. Klokka viser 58 minutter og noenogførti. Jeg konkluderer med at det er ikke noe å pønske på, her må man faktisk bare vente til tiden blir offisiell.

Den offisielle tida endte opp på 58:16. Langt under forventet tid før start. Lykkelig til sinns og skikkelig sur i lårene vare det bare å finne seg noe å drikke, tøye ut og roe ned. Neste mål er trondheim i september. Der sikter jeg på tangering. Og om et år kanskje mila sub 55? Hvem vet…

Løpehilsen fra  Stein Arnold