Hashtag denfølelsen

Det gikk bra! I et vannvittig folkemylder passerte jeg målstreken. Etter måneder med jobbing, i et sammensurium av følelser, både usikkerthet og mestring, så fullførte jeg målet mitt. Det er vanskelig å forklare, det må nesten bare oppleves.

Før løpet

Planen var å stå opp tidlig og komme meg til byen for å hente startnummer. Jeg forsov meg litt, men hadde greit med tid for å få spist litt før jeg kom meg avgårde. Jeg hadde høyt fokus på væskeinntak både dagene før og på morgenen, så det gikk en del vann istedenfor melk og kaffe.
Jeg tok med meg eldste dattera på fem til byen for litt aleinetid sammen med henne. Min samboer og våre to barn hadde meldt at de søkte asyl hos svigers slik at jeg skulle kunne få fred. Tturen til byen gikk til å traske litt i butikker, hentet startnummer og kjenne litt på atmosfæren bare noen timer før løpet.

Jeg hadde lest noe om at på løpsdagen var det viktig med et skikkelig måltid noen timer før. Så det ble pasta, kylling og grønnsaker i en salig blanding av matfløte. Mettende uten at det gjør meg tung i kroppen. Utover dette gikk dagen til å diskutere føreforhold og piggsko/ikke piggsko. Kvelden før var forholdene optimale for å løpe uten pigg, men iløpet av natta hadde det kommet litt snø som hadde froset på og gjort det glatt enkelte steder. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg forå løpe uten pigg, men ble veldig usikker og endte opp med å ta med begge skoene. Rett før jeg dro ut døra på tur til bestemte jeg meg for å ta på meg sko uten pigg for å teste føret. Parkerte et lite stykke unna sentrum, så det var en liten bit å gå. Jeg bestemte meg da for å løpe uten pigg.

Vel inne i sentrum tok det i underkant av 8 sekunder å finne første løper fra Northern Runners. Vi var mange fra gruppa som skulle løpe, og vant i år prisen for største lag. Bladet iTromsø skrev en sak om det som du kan lese her. Som sagt i tidligere innlegg så er det mye man ikke vet når man er på noe første gangen, så det tok litt tid å finne ut av hvor jeg kunne levere baggen med klær. Det var veldig greit å være tidlig ute og kunne ta seg tida til å prate litt med de andre. Piggskodiskusjonen gikk igjen, sammen med nervøsitet og hvilke mål man har satt seg for løpet. Det ga en slags ro for en «førstereisegutt» å vite at til og med de som har vært med på flere løp kjente på noen av de samme følelsene som meg. Etter et kjapt gruppebilde med de aller fleste løperne var man så klar som man kunne være. Det er i grunnen en litt befriende følelse å vite at nå er tiden inne og at det er ingenting mer man kan gjøre. Alt er klappet og klart.

Sammen med andre løpere før start på rådhustrappa i Tromsø Fott: Kjell Conradsen

Sammen med andre løpere før start på rådhustrappa i Tromsø Fott: Kjell Conradsen

Klokka nærmer seg og det er på tide å finne seg en plassering i feltet. Jeg har lest om at det ikke er ansett som høflig å plassere seg lengst frem hvis du vet at du ikke klarer å holde tempo, men at nøkkelen ligger i en realistisk forventning til egen prestasjon og plassere seg deretter.Jeg har også forstått det slik at det er vanlig med merking av hvor i feltet de ulike forventningstidene plasserer seg. Det var det altså ikke i Tromsø, så det fikk bli med den gode gamle metoden: stikk fingeren i munnen, løft den i været og kjenn hvilken vei vinden blåser. Jeg konkluderte med at jeg sto greit der jeg sto.

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 GÅ!

Startskuddet går og massene starter. Først løper jeg, men innser raskt at det er bare å ta det helt med ro, det er for mye folk og for lite plass til å få til noe fart. Jeg venter til det har løst seg opp. Planen min var å holde et tempo mellom 6:20 og 6:30 per kilometer de første fem og da eventuelt sette opp farten de siste fem. Men etterhvert som tempoet satte seg, fant jeg noen som passet mitt tempo perfekt. «Ikke se på klokka, la deg rive med,» husker jeg at jeg tenkte. Som sagt så gjort. De første 3 kilometerne fløy avgårde og det var bare et jafs før vi startet jobben mot 5 km vending langs kvaløyvegen. Langs løypa sto det folk som heiet og ropte. Hun jeg husker best sto i krysset utenfor butikken ikke så langt fra vending og laget et salig spetakkel. Da kunne jeg ikke annet enn å smile, og latter gir påfyll i litt sure bein.

Etter bildet å dømme var det ikke så veldig mye mer å gi igjen rett før målpasseringen. Foto: Kjell Conradsen

Etter bildet å dømme var det ikke så veldig mye mer å gi igjen rett før målpasseringen.
Foto: Kjell Conradsen

Hele vegen mot vending lå jeg pent plassert i ryggen til Ingebjørg Moe fra løpegruppa. Hun holdt et tempo etter min smak og hadde en veldig fin løpestil syntes jeg. På vendinga 5 km stoppet hun opp for å drikke. Jeg tok meg ikke tid til det, følte meg fin i formen og fant ut at jeg heller skulle fokusere fremover.

Jeg hadde gløttet på klokka underveis og lagt merke til at jeg lå på litt under 6 minutter per kilometer i snitt. Med litt rask hoderegning konkluderte jeg med at kanskje er det muligheter for å nå strekkmålet om å fullføre under timen. Med det fremst i panna bet jeg tennene sammen og kjørte på helt til smellen kom på sjuende og åttende kilometer. Tunge bein og høy puls over tid begynte å kjennes godt, og at det på toppen var noen små bakker som skulle forseres ble for mye. Psyken tok tak og klarte å rettferdiggjøre at å gå i bakkene var en god taktikk. Etter den åttende kilometeren tok jeg tak igjen og ga på. Med kort veg til mål og en endelse på eventyret fikk jeg påfyll av motivasjon. De siste 500 meterne husker jeg ikke, men passeringen var episk. Som et godt planlagt slakteri sluses man igjennom porter hvor man får medalje og ut i den frie verden. Endelig! Jeg klarte det! Banan, vann og en liten gledeståre. Målet var nådd! Og tiden? Den ble målt til 1:00:27.8 – neste gang blir det midnightsun Marathon og mila sub 60!

Bli med da vel, så kan vi løpes sammen!

Utdrag fra løpet på strava. Hadde litt trøbbel med klokka, så fikk ikke startet den før etter ca 500 meter. Men jeg tenker at det er innafor.  Kilde: strava.com

For de spesielt intresserte et utdrag fra løpet på strava. Hadde litt trøbbel med klokka, så fikk ikke startet den før etter ca 500 meter. Men jeg tenker at det er innafor. Forresten et mirakel at pumpa ikke eksploderte underveis..
Kilde: strava.com

Dagen før dagen

Da er vi her da. Under 24 timer igjen til løpet og nervene melder seg. Har i det minste fått til et noe høvelig køsystem så jeg får tid til å behandle hver enkelt nerve og slipper å ta alle på en gang. Startbeviset er skrevet ut, løpetøyet er vasket, brettet og klart. Har ikke helt bestemt meg for sko ennå, tar med meg to par så får jeg se.

Har de siste dagene falt dypere og dypere  inn i ei boble som jeg aldri har sett maken til. Jeg var faktisk ikke klar over hvor mye dette egentlig betyr for meg. Derfor har de siste dagene gått til mental forberedelse, prepping av spilleliste og fundering. Årsaken er i grunnen åpenbar. Jeg har brukt mange måneder på å forberede meg. Snudd opp ned på hverdag, kosthold og treningsvaner og satt meg mål. Det ligger timer mange timer med løping i forkant, og nesten like mange timer har jeg brukt på å lære meg mer om løping, teknikk og treningsstrategier. Det er klart at når man bruker så mye tid på noe så betyr det faktisk noe.

På grunn av dette føler jeg meg på mange måter som en vinner allerede før jeg har løpt. Jeg har klart å snu om på hverdagen og prioritert meg selv og egen helse. Det var en del som hevet et øyebryn eller to når jeg startet med løpingen, og sikkert en del av disse som tenkte at dette kom til å bli noe midlertidig.
Strava har laget en mulighet til å oppsummere løpeåret ved hjelp av en video. Denne har ikke fått med seg de siste løpene fra i fjor, men det er nært nok til at jeg tørr å vise den frem. For oss under middels raske og over middels store blir jeg veldig motivert av dette, jeg ser virkelig verdien i å bruke en app til å logge alt jeg gjør av trening.

Det virker i grunnen veldig enkelt. Meld på, møt opp og legg i veg. Men det er MANGE spørsmål som dukker opp for en uerfaren løper som meg, mest av alt tror jeg det er fordi jeg er vanvittig spent. Ingen spørsmål blir for dum når hjernen kverner gjennom alle muligheter for hva som kan gå galt og potensielle utfordringer som kan dukke opp. Og det meste er ting som kan skje før løpet. Jeg er sikker på at selve distansen og løpinga kommer til å gå bra. Men det er en gang slik at alt nytt er litt skummelt. Til neste år er jeg mer erfaren og har funnet nye ting å grue meg til.

FullSizeRenderSå helt uavhengig av hvordan det går i morgen så er jeg så langt fornøyd. Det er klart at jeg ikke blir sur om jeg presterer og slår min uoffisielle rekord på mila, men samtidig så vil dette avhenge helt av vær, føre og dagsform. Så nå er klærne pakket klar, morgendagen er sånn passe planlagt og jeg ser frem til en rolig kveld hvor jeg skal gå tidlig til sengs.

Til alle som skal løpe imorgen: lykke til!

Når kroppen gir deg gult kort..

Det skjer oss alle før eller siden. Kroppen bestemmer seg for å ikke spille på lag. Jula i år skulle bli en aktiv jul med mye løping. Siden jeg hadde en del ferie til overs tok jeg det ut i forkant av julefeiringa fordi jeg skulle bruke det som oppkjøring til mørketidsløpet. De første dagene gikk veldig fint og jeg hadde gode løpeøkter ved siden av huslige syssler. Det toppet seg en uke før jul med 16 km langløp (det hadde jeg aldri gjort før,) samt veldig hyggelig juleavslutning (8 km og gløgg) med gjengen i Northern Runners.Så langt alt vel. Langløpet tok riktignok på og jeg kjente det spesielt i lårene at dette var uvant langt.

Etter noen dager begynte jeg å kjenne en svak murring i ene fotbladet, som flyttet seg opp til ankelen. Dette utviklet seg til smerter og resulterte i at jeg haltet flere dager.  Men ingen smerter når jeg trykket, ingen hevelse eller smerte ved bevegelse. Jeg grublet mye på hva som kunne være årsaken, men uten helt å finne svaret på årsaken fant jeg ut at ro og en høyt plassert for hjalp på. I etterkant har jeg konkludert med at jeg nok var for ivrig og har tatt for hardt i.

«Gjør det vondt mens du holder på, men går over når du stopper er det bare å kjøre på. Men gjør det fortsatt vondt etter at du har stoppet er det verdt å ta hensyn til.»

Å lytte til kroppens signaler var noe av det første jeg lærte meg som løper. Den største utfordringen kommer nok når egoet har vokst ut av proporsjoner og man jakter personlige rekorder. Det var akkurat det som skjedde, fornuften tok juleferie med god samvittighet og egoet skulle være alene hjemme noen dager og passe på at alt gikk bra.

Når så joggeskoene ble tatt på julaften og gjorde kroppen komplett til en skikkelig nisseøkt skulle det vise seg å gjøre vondt en del verre. Etter ca 2 km takket foten for seg og jeg haltet i forbannelse tilbake til utgangspunktet. Julesanger var byttet ut med bannskap og smilet bleknet til noe som nok bare kan minne om Grinchen i beste sendetid. Det gule kortet ble tatt frem og navnet sirlig notert i blokken sammenfot med spillernummer.

Jeg har ved en anledning tidligere vært skadet. Ikke med samme forløp, men en skade som det tok måneder å hele. I godt driv, med ryggsekk tråkket jeg over og gikk på snørra. Krykker, aircast og treningsnekt i fire uker. Røntgenbildene var for uklar på grunn av hevelsen så ortopeden trengte å ta ny røntgen for å avkrefte at det var brudd. Alt i alt tok det fire måneder å bli helt bra, og timer med balansetrening for å bygge styrken i foten igjen.

Enden på verset så langt er at jeg har forsøkt å være «streng» med meg selv i håp om å forebygge. Men med fem dager igjen til mørketidsløpet kjenner jeg at panikken kommer snikende. Jeg nekter å få «ikke møtt» på løpet, og å bryte underveis føles helt utenkelig. Så får jeg heller satse på at fornuften kommer hjem fra ferie igjen og tar en skikkelig diskusjon med egoet, kan jo hende man finner en gylden middelveg en plass..

En ting er iallefall sikker, du finner meg i sentrum den 3. Januar. Vi sees kanskje der?

«Man faller for å lære seg å reise seg igjen»

Aller først:
105 dagers målet varte ca en uke før virkeligheten hentet meg inn. Slalomløypa mellom jobb, hverdag, familie, frivillighet og trening førte til en alvorlig utforkjøring og endte til sist inn i noe kratt med skia som høyeste punkt. Slike ting skjer og det er det lite å gjøre med i etterkant. Som Alfred sier til Bruce Wayne: «Why do we fall sir? – So that we can learn to pick ourselves up.»

Når det er sagt så er det nå bare 18 dager igjen til mørketidsløpet og oppkjøringa er i full gang. Jeg har tilbakelagt, subjektivt, en god del kilometer hittill i desember og toppet det hele igår med 16 km langkjøring medregnet oppvarming og nedløping. Har også kommet meg godt igang med styrketrening utenom løpingen og kjenner at det begynner å gi effekt.
Det føles noe surrealistisk å sitte her idag og planlegge et faktisk løp, med startnummer, tidtaking og medaljeutdeling i etterkant (alle får).  Det er knapt et år siden jeg startet opp igjen løpingen etter et lengre skadeavbrekk og tanken da var aldri at jeg skulle begynne å springe løp og delta i konkurranser. Jeg har ikke noe mål om å vinne løpet, til det mangler jeg mye, men bare å fullføre ville ha vært en milepæl i livet så langt.BornToRun

Det er stadig flere som kommenterer at jeg løper og lurer litt på hva som ligger bak. De aller fleste legger også til at de aaaaaaldri kunne ha løpt. Jeg forstår at de sier det, men tror som regel ikke på dem. Det finnes nok av eksempler på de som har hatt langt dårligere forutsetninger for å løpe og har fullført maraton. Det er mange årsaker til at man løper, men for min del så løper jeg fordi jeg kan. Enkelt å greit. Etter å ha lest boka «Born to run» av Cristopher McDougal ble det åpenbart for meg at løping er en naturlig del av det å være et levende vesen. Jeg opplever det som meningsfylt å løpe og selv føler jeg at løpingen gir meg overskudd. Helsemessig gevinst er jo og en fordel, men det skal jeg si noe om en annen gang.

En annen grunn til at jeg løper er fordi det er gøy. Og det ble ikke noe mindre gøy når jeg oppdaget gjengen i Northern Runners. En herlig gjeng med alt slags mennesker som deler den samme gleden rundt løping. Med nesten 1700 medlemmer må man kunne si at det er en robust gjeng som deler løpegleden. Her legges det opp til fellestreninger, man kan be om råd og ikke minst er det flere sosiale arrangementer gjennom hele året. Nå er jeg nok under snittet flink til å delta på fellesaktivitetene, men det handler nok mer om egen mental sperre.  Du vet den følelsen du har av at for å kunne starte med noe så må man være flink? Eller iallefall litt flink, for det kan føles litt flaut og ikke kunne noe som helst? Vel, der har du meg.  Nyttårsforsettet mitt for 2015 er å delta på iallefall en fellestrening i uka, det burde la seg gjøre mellom alt annet.

Avslutter med en liten oppfordring til deg om å bli med å dele løpegleden sammen med meg. Det koster ingenting og alle er velkommen!

105 dagers målet – dag 0

Å sette seg målSommeren er over, samtidig som pappapermisjon er inne i sitt siste døgn. Tiden er kommet for å se fremover og sette seg nye mål. Selv om tiden hjemme med min yngste datter har vært fenomenal så ser jeg frem til arbeid, og en «normalisering» av hverdagslivet som jeg er vant til.

«Å nå et mål du ikke har, er like vanskelig som å komme fra et sted du ikke har vært»  -Inger Ellen Nicolaisen-

Jeg satte meg for noen år siden et mål jeg den dag i dag er stolt over å ha nådd. Det handlet om 90 dager uten godteri, brus og potetgull. Dette har jeg flere ganger siden da vurdert å gjøre igjen. Spesielt siden det, dessverre, er altfor lett for oss mennesker å lene oss mot det vi oppfatter som behagelig. Og sene høstkvelder med potetgull eller sjokolade er ufattelig behagelig. Denne gangen øker jeg innsatsen litt: 105 dager, eller 15 uker om du vil, uten snop og brus.

Nå vet jeg at dette er et overkommelig mål, så for å komme meg ut av komfortsonen legger jeg til målet om å nå 105 treningsøkter på 105 dager. Intensjonen er på ingen måte å slite meg ut hver dag, så planen ser slik ut iløpet av en uke:

  • 3 løpeøkter
  • 2 klatreøkter
  • 2 rene styrketreningsøkter

Jeg frykter nok at kroppen min vil si seg uenig i akkurat dette, men jeg trøster den med at sammen skal vi klare det. Svaret vil vise seg 21. desember når regnskapet skal gjøres opp. Og kanskje det vil gjøre det mulig å nå milepælen å klare mørketidsmila sub 60. Foreløpig er rekorden (uoffisielt) 1:08 så jeg er spent.

Stein Arnold